Vågsbygds historie 

Usikkerheten til tidfestingen er stor, men man regner med at det var bosetting på Kjos og Augland i Vågsbygd fra yngre romertid (200-400 e.Kr.) og gjennom hele folkevandringstiden (400-550 e.Kr.). I Vågsbygd var Våg (Voie) og trolig Kjos de eldste gårdene, og fra disse gårdene utvidet bosettingen seg både utover og innover Vågsbygda, som er oppkalt etter gården Våg, senere Våje.

Det er to navn som er viktige i denne sammenheng: Augland som skal bety "Øgningsland, ved Rydning tillagt Land" som forteller om nytt land som brytes opp og blir til gård. Augland i Vågsbygd ble trolig ryddet fra Kjos, som betyr at Kjos er en eldre gård. Men dette er man ikke helt sikre på. Augland kan også komme av utflyttingen fra det gamle bondesamfunnet på storgarden Otrunes, der disse tok navn etter natureiendommeligheter: Fiskå, Kjos og Våg. Etter hvert ble gårdene Brøvik og Møvik delt fra Våg, og Kjos ble delt i Øvre Kjos og Nedre Kjos. 
Ved inngangen til kristen tid var det sannsynligvis følgende gårder i Vågsbygd: Fiskå, Augland, Øvre Kjos, Ytre Kjos, Våje, Brøvik og Møvik.

Kjos var en stor gård som ved inngangen til 1600-tallet hadde en rekke plasser under seg. Fra ca 1630 var det betydelige sagbruk på eiendommene Fiskå og Hannevika, noe som sammen med Lumber har utviklet seg mer eller mindre jevnt helt inn i vår tid. I 1907-1910 ble det etablert tre storbedrifter som fikk svært stor betydning for Vågsbygd:

Fiskaa Verk (1907), (Opprinnelig Badische Anilin& Sodafabrikk, kunstgjødselfabrikk, som i dag er Elkem), Falconbridge Nikkelverk (1910) og Lumber (treforedling 1917). Det gamle sagbruket ved Fiskåbekkens utløp fikk nye formål da den nye fabrikken ble etablert. Dette gjorde at det ble både folkevekst og stor økonomisk vekst i Vågsbygd, og fra 1918 var Vågsbygd den bydelen med størst vekst i Oddernes.

Under den internasjonale økonomiske krisen som hadde sin bunn i 1930-årene var det vanskelig å holde hodet over vann, og mange gårder måtte på tvangsauksjon, og det var liten tilvekst i nydyrkinga. Først i 1935 ble det oppgangstider igjen.

Tyskerne så adkomsten til sjøen og Møvik brygge så strategisk viktig at krigsmakta opprustet denne veistrekningen. Kart utarbeidet av tyskerne i krigsårene 1940-45, viser Vågsbygdveien fra Hannevika til Møvik, med noen få avkjørsler: til gårdene Bosmyr, Augland, Nebetrømyra og Kjos/Storevann på vestsiden, og til Elkem, Jaktodden, Vaage (Voie) og Andøya i øst. I tillegg vises Holskogveien. Det var spredt boligbebyggelse, men ingen boligfelt på denne tiden.

Store områder av Oddernes utviklet seg fra landsbygd til bystrøk i etterkrigstiden. Folketallet steg som aldri før og næringslivet ble stadig mer preget av bynæringer som industri, handel og service. Det ble en utstrakt boligbygging med tilhørende institusjoner som skoler, kirkebygg, samfunnshus, etc.

I forbindelse med den utstrakte boligbyggingen etter 2. verdenskrig, ble det anlagt en rekke nye veier. Kart fra ca. 1950 viser at Auglandsveien er bygd, Hovedgårdsveien er bygd og går helt inn til Bosmyr, delvis i den traseen som senere er blitt til Vågsbygd Ringvei.

Med utbyggingen av Kjos Haveby og Slettheia på 50- og 60-tallet ble det innført en ny utbyggingsform med konsentrert bebyggelse. Slettheia er et eksempel på god planlegging og utbygging på den tiden, med en kombinasjon av boformene blokkleielighet, rekkehus og enebolig. Borettslagene ble en ny og viktig del av byens boligpolitikk. Boligutbyggingen genererte også et nytt mønster i veibyggingen, og ringveiene tok unna for den økende trafikken.

Senere har det vært en stor grad av fortetting i de eksisterende boligfeltene, men grønnstrukturplanen og markagrensa har satt en grense for utbredelsen av nye boligområder.