Historien om Kirsten Flagstad
 av Emil Otto Syvertsen

 

Kirsten Flagstad i Kristiansand – og litt til

 Historien om Kirsten Flagstad i Kristiansand er ikke ”Den store historien” om henne, men den lille. Det er historien om et menneske mer enn om en sangerinne, om noen år som for den verdensberømte store damen var både gode og onde, om et tilbaketrukket liv etter et stormende liv for en kvinne som, lenge før begrepet var oppfunnet, hørte til verdens jet-set.

 

Det fins mange flotte bilder av Kirsten Flagstad. En hel del av dem er gjengitt i boken ”Kirsten Flagstad – Århundrets stemme”. Det aller flotteste bildet av henne er ikke et rollebilde fra en Wagner-opera. Det er et bilde på side 77 i nevnte bok, under overskriften Motgang og ny seier. Her er det bilde av damen i det hun stiger ned flytrappen fra en SAS-maskin. Hun er kledd i blomstrete kjole og utenpå har hun en mørk kåpe. Hun har stor, bredbremmet hatt som hun holder på i vinden, i hånden to vesker, av den typen vi kalte teie eller taske før i tiden. Litt klumsete pumps av typen slingback har hun. Hun er en dame i vinden og i farta. Hun er så stor på det bildet, og så blid, antakelig lykkelig for å være hjemme eller på vei hjem. Det er ikke godt å vite om bildet er tatt i New York eller London, eller på Kjevik. Men det kan meget godt være det siste. I så fall er hun hjemme, hjemme hos sin Henry, sin elskede mann, og på vei til sitt elskede hus, Amalienborg ute i Vågsbygd, tidligere Oddernes kommune, nå Kristiansand. Bildet er så flott fordi det er en lady som stiger i land, det er en verdensstjerne, samtidig er det en kone fra Vågsbygd, med teia i armen, stor og alminnelig på samme tid.

 

Noen kristiansandere, eller vågsbønder, de som er sånn omkring seksti eller eldre, de husker henne godt. De husker henne fra konserter i domkirken, der Kirsten Flagstad var interessert publikummer enten det nå var Motettkoret eller Domkirkens Barnekor som sang. De som stod i koret la merke til henne, hun var stor og mektig der hun satt i kirkebenken, andektig lyttende og oppriktig interessert. En av de som sang i Barnekoret den gangen forteller at hun bodde like i nærheten av Amalienborg. – Og når vi skulle selge loddbøker for ett eller annet, speideren eller idrettslaget, så var det alltid om å gjøre å komme først til Amalienborg. For Flagstad kjøpte alltid hele loddboken, så var vi ferdige med det, fortelles det.

 

”Remember me”

 

Sånn kan vi begynne den lille historien om den store damen. Hun var opptatt av å bli husket. Mange har hørt det berømte intervjuet med Torstein Gunnarson i NRK den 29. desember 1961. Det har gått mange ganger i reprise, ja, det er til og med utgitt i bokform. Gunnarson ber henne fortelle om da hun sang ”Dido og Aeneas” på Mermaid Theatre i London høsten 1951, og hun forteller: - Jeg var på besøk hos mine venner, skuespillerparet Miles, som den gang bodde i en forhenværende skole i London. En stor sidebygning hørte til, og da man fortalte meg at de planla teater i den bygningen, sa jeg at jeg ville komme og synge der. Slik begynte en av de lykkeligste perioder i min karriere. Dido ble også min siste rolle, og jeg må si at jeg sang ”Remember me” med særskilt vemod siste aften, forteller Kirsten Flagstad i det intervjuet.

 

I hennes kontrakt med The Mermaid Theatre stod der forresten at hun skulle ha som lønn for 20 forestillinger: Gratis losji hos Bernard Miles og i tillegg en flaske stout per dag. Dette er mer enn godt nok bevis for at damen ikke hadde nykker.

 

Hun var født på Hamar i 1895, bodde i Oslo i unge år og utviklet sin karriere der. Til Kristiansand kom hun i realiteten fra 1936. Hun bodde her fast, om enn litt sporadisk, inntil de aller siste årene da hennes ”annet hjem” ble Rikshospitalet, der hun døde 7. Desember 1962. Bayreuth, Covent Garden London, Metropolitan New York. Dette var den store sangerinnens steder. Kristiansand var hennes hjem. Alle disse stedene har det felles at de betydde noe helt spesielt for Kirsten Flagstad, damen mange mener var verdens aller største stemme i forrige århundre.

 

Amalienborg og nytt ekteskap

 

I 1930 giftet hun seg med Henry Johansen. Han var industrileder, og det var Flagstads andre ekteskap. Det var med dette giftermålet at tilknytningen til Kristiansand begynte. Henry Johansen hadde en stor villaeiendom i Tidemandsgate i Oslo, og en direktørbolig, Amalienborg, ved Lumber i Kristiansand, som var Henry Johansens bedrift i Kristiansand – eller Oddernes altså.  Når årene med tilknytning til Kristiansand ble både gode og onde, er det fordi – som alle vet – at hun for det første elsket sin mann så høyt at hun gjorde hva som helst, og det gjorde hun virkelig, for å være sammen med ham. ”Det eneste som betyr noe for meg er at jeg plikter å være hvor min mann er” sa hun i et siste intervju med amerikansk presse da hun forlot USA og The Met i 1941.

 

Vanskelige krigsår

 

Når årene ble onde er det fordi den sammen mannen i 1934 meldte seg inn i Nasjonal Samling og ble en tro tjener for tyskerne under okkupasjonen, gjorde seg rik på å handle med dem, og ble dømt for profitørvirksomhet og unasjonal holdning, til inndragning på en million kroner til Statskassen. Han døde i fengselet, og i hele den tiden han satt fengslet så hun ham aldri, de kommuniserte bare per brev. Han ble arrestert allerede 13. Mai 1945 av hjemmestyrkene her i Kristiansand, og det var siste gang de to – etter femten års ekteskap – så hverandre. Han døde et drøyt år senere av strupekreft, fremdeles i fengsel.

 

Kirsten Flagstad ble, naturlig nok, trukket med i anklagene. Passet hennes ble inndratt, og hun ble mistenkt for å ha vært med på å profitere på handelen med tyskerne. Hun ble senere renvasket. I november 1946 fikk hun passet tilbake og kunne reise utenlands. Hun fikk attest fra norske myndigheter på at hun under okkupasjonstiden etter at hun vendte tilbake til Norge fra USA i 1941 hadde vist fast, nasjonal holdning. Det forhindret ikke at hun måtte tåle mange ydmykelser, særlig i Chicago, San Francisco og New York for det amerikanerne oppfattet som et svik den gang hun reiste hjem til et okkupert land.

 

- Skal jeg anklages for noe, må det være fordi jeg av kjærlighet til min mann reiste til et okkupert land under krigen, skrev hun til pianisten McArthur. – Jeg elsket Henry høyere enn jeg kan si. Nå trenger han meg ikke mer, heter det i brevet.

 

Salme-sangeren

 

Om Kirsten Flagstads år på Amalienborg, det var ofte somrene hun tilbrakte her, er det ikke skrevet alt for mye. Hennes virksomhet, ikke minst hennes uendelighet av avskjedskonserter og siste opptredener her og der, er grundig dokumentert i litteraturen om henne. At hun ble den første sjef for Den Norske Opera, at hun betalte sangerne av sin egen lomme for å få oppsetningene til, at hun gjorde studioopptak av Götterdämmerung i 1956, at hun sang Grieg for 9000 mennesker i Royal Albert Hall i 1957, alt dette kjenner man godt til.

 

Vi som vokste opp på 50- og 60-tallet husker henne først og fremst som salme-sangeren, syngedamen i Ønskekonserten eller Morgenandakten, med Sigvart Fotland verd orgelet, og hun sang Kjærlighet fra Gud og Kjærlighet er lysets kilde ut over det furete og værbitte landet, mens vi satt klistret til ”dampradioen” og lyttet hver eneste mandag kveld.

 

Veldedighetskonsert på Kjos

 

Hun sang salmer også i Kristiansand. I forbindelse med Flagstad-jubileet i 1995 intervjuet jeg nå avdøde fru Inger Willoch til Kjos. Hun husket meget vel hvordan det gikk til da Kirsten Flagstad holdt veldedighetskonsert på Kjos herregård den 30. juli 1945, altså rett etter frigjøringen.

 

- Hun hadde jo en vidunderlig stemme. Og så var det det at naturen spilte med. Det var juli, aftenhimmelen var så rød, og varmen var så blød, sa Inger Willoch på sitt sørlandsk-danske språk. – Det var som om alt gikk opp i ett eller annet, jeg ved ikke hva…

 

For Inger Willoch ble denne konserten ett av livets store høydepunkt. Selv var hun vertinne den gang, og serverte de nitti gjestene som var invitert til avskjedskonsert for Søster Milly Kopperud. Hun skulle reise ut som misjonær til Madagaskar. Kirsten Flagstad sendte sin sjåfør, Nilssen, ut for å spørre om fru Willoch hadde noe imot at hun sang for Søster Milly.

 

- Jeg synes det var et fint trekk, som vitnet om hennes ydmykhet, sa fru Willoch. – Det er sagt så mye om Kirsten Flagstad som der ikke er rimelighet i. Sånn er det når ondskapen kommer inn. Jeg hadde jo hørt at hun skulle ha sunget for tyskerne, men jeg fant ingen grunn til å feste lit til de ryktene. Nei. Kirsten Flagstad var et ydmykt menneske, sa fru Willoch.

 

Programmet

 

Og i dagboken på Kjos gård kunne hun vise frem sirlige notater om alt som foregikk på gården. To hele sider er viet konserten, og programmet er gjengitt i sin helhet. Det begynte med ”Caro mio ben” av Giordani, deretter to sanger av Grieg, ”Ved Rundarne” og ”Ungbirken”. ”Lokkende toner” og ”Søvnen” av Kierulf fulgte, så ”Lykken mellom to mennesker” av Alnæs. Händels berømte ”Largo” kom så, foran nok en Alnæs-sang, ”Nu brister alle de kløfter”. Av Agathe Backer Grøndal sang hun ”Mot kveld”, deretter ”Hvis du har varme tanker av” Børresen og til slutt ”Et håp” av Grieg. Hun spilte selv piano til.

 

Etter at hun hadde sunget var det servering.

 

- Jeg ville skjenke kaffe, men så sier hun: ”Kan ikke vi to sitte på kjøkkenet, fru Willoch”? Det var som om hun var en smule nervøs for å møte alle disse mennesker. Så holdt Søster Milly en tale for henne: ”Jeg burde hatt en bukett med røde roser til fru Flagstad”, sa hun, ”det har jeg ikke. Men derimot har jeg en bukett med foldede hender” fortsatte hun. Da ble fru Flagstad meget beveget. Hun glemte det aldri. Jeg fikk hilsener fra henne senere, og hun kom stadig tilbake til at denne konserten var noe helt spesielt. Så skjedde det også at det ble et varmt og varig vennskap mellom Kirsten Flagstad og Søster Milly. Ved siden av en av hennes nærmeste venner, var Milly den eneste som fikk besøke henne på Rikshospitalet i Oslo senere. Selv om Kirsten Flagstad på det tidspunkt hadde stått på alle verdens ledende operascener, var hun ikke noen primadonna på konserten på Kjos. Hun var så beskjeden. Da alle ville trykke henne i hånden etter konserten, ble hun nervøs, husker jeg. Hun gjorde et dypt inntrykk på oss alle sammen, fortalte fru Willoch.

 

I tjeneste på Amalienborg

 

Ved det samme jubileet i 1995 fikk jeg anledning til å møte Minna Truchs som hadde vært i tjeneste hos Flagstad på Amalienborg. Fru Truchs er også død nå, men fortalte levende om å være del av Kirsten Flagstads dagligliv i Vågsbygd.

 

I fem år bodde familien Truchs sammen med Kirsten Flagstad på Amalienborg, fra 1946 til 1952. Det vare en opplevelsesrik tid, særlig for Minna. – Min mann Henrik Truchs, var formann på Lumber, senere innkjøpssjef. Da fruen var blitt alene, ville hun gjerne at vi flyttet inn og at jeg skulle hjelpe til i huset. Jeg var jo ganske ung da, og hadde aldri gått i noen slags lære, så jeg nølte litt. Men da sa fruen: ”Kan De lage mat til Truchs, kan De nok lage mat til meg også”. Dermed flyttet det unge ekterparet fra ”to rom og kjøkken” på Møllevannsveien til det staselige Amalienborg.

 

- Den første vinteren mistrivdes jeg. Jeg var så veldig husredd, og det var jo så fryktelig svært på Amalienborg. Jeg likte ikke å være alene der – fruen var jo mye ute på reise. Vi brukte aldri navnet på henne, alltid fruen. Selv disponent Stake, som var en av hennes nærmeste venner, sa alltid fruen. Men hun var allikevel folkelig. Om kveldene kunne hun gå ut på kjøkkenet for å finne seg en brødskive. Så ropte hun til meg: ”Fru Truchs! Nå har jeg overtatt kjøkkenet!” Hun var så ”li’lig”, sier fru Truchs stille.

 

Familien Truchs hadde sin egen leilighet i andre etasje. Men når fru Truchs laget middag, var det alltid samme meny til fruen; alminnelig hverdagsmat uten noen form for ekstravaganse. Men var det fest på Amalienborg, da vartet huset opp med alt som hørte til.

 

Kamp mot kiloer

 

Kirsten Flagstad var ellers nokså forsiktig med maten.

 

- Hun skulle alltid ”gå ned fem kilo”. Jeg spurte hvorfor hun brydde seg om det, jeg syntes ikke det var nødvendig. ”De fem kiloene kommer og går” sa jeg, ”det er ikke noe å hefte seg ved”. ”Dessverre, fru Truchs, de bare kommer og kommer” svarte fruen. Og for å spise mindre, satt hun ofte og leste mens hun spiste, og bad om unnskyldning for å være åndsfraværende.

 

- Når hun skulle ut og reise, kom hun med smykkeskrinet til meg. Jeg måtte gjemme det under sengen. Hun viste meg en pudderdåse med 60 rubiner på, så hun hadde en veldig tiltro til oss, forteller fru Truchs.

 

Og de fikk høre henne synge.

 

Middag med de fine

 

- Vi ble invitert med til hennes første konsert etter krigen, i Calmeyergatens misjonshus den femte september 1951, og til jubileumskonserten i Nationaltheatret 12 desember 1953. Da var vi på festmiddag på Grand Hotel etterpå. På menyen stod det ”Ekte skilpaddesuppe. Hummer Continental. Lammesadel Juisienne. Dauphines poteter. Rokokkodamer. Petit fours. Viner: Amontillado El Rey. Traminer “Hugel” Reserve. Chateau Lafite Laujac 1947. Pommery & Greno, brut 1947. Louis Roederer, grand vin sec” – så fjernt fra kjøttkaker og kålstuing, sukket fru Truchs.

 

- Det hendte hun sang på Amalienborg. Men når det var fest, ville hun helst slippe. Det skulle ikke være noen konsertgreier da. Derimot hørte jeg henne ofte spille flygel. Hun slo alltid opp den doble døren til hagen, og vårt hus var jo like bortenfor. To flygler hadde hun her i musikkrommet, sier fru Truchs, og minnes de tykke teppene i salen, den store gobelinen, ”skorpion-vinduet” som var fruens stjernetegn. Avsatsen i musikkrommet skilles fra hovedsalen ved en benk-innretning som må ha vært en av verdens første ”stereo-benker” – lenge før stereoens tid.

 

- Og så husker jeg godt julaften 1952. Disponent Stake og frue var der. Og Kirsten Flagstad leste juleevangeliet. Hun var i bunad, og vi sang alle julesangene. Vi ble veldig glad i fruen. Hun var et godt menneske, alltid så omsorgsfull. ”De må ikke stå og stryke, fru Truchs, de må sitte” sa hun, og så måtte jeg forklare at jeg ikke kunne sitte og arbeide.

 

Hun forteller at Kirsten Flagstad alltid var raus med gaver når hun hadde vært utenlands, også til familien Truchs.

 

Mye som var annerledes

 

- Og så opplevde vi jo mye som var annerledes. Jeg husker en Mr. Miles som var her på besøk. Han var visst skuespiller, og hadde også spilt inn noen filmer. Og så var han lord, adlet for sin kunstneriske innsats. Han lå gjerne på kne i hagen for an Kirsten Flagstad og leste dikt. Om jeg da ropte at maten var ferdig, måtte den bare vente til diktene var ferdige. Og så fortalte han at i England, der var det alltid mannen i huset som vasket opp på søndagene. Dermed skulle han vaske opp. Og så disse tynne, fine glassene. Jeg var så redd han skulle knuse dem. Men han kunne sine ting, han visste nok hva han gjorde. For det gikk alltid bra.

 

Og den sammen Mr. Miles insisterte på å se slummen i Kristiansand. For enhver by måtte jo ha en slum. Så tok de ham på kjøretur. Men de fant ikke slummen. Til slutt måtte han innrømme at det var annerledes her enn i England.

 

Og så fortalte Minna Truchs en historie som hun ikke hadde opplevd selv, men fått fortalt av sin mann: ”Min mann Henrik var til stede på Amalienborg ved en nyttårsfeiring i 1941. Det var den eneste gangen Kirsten Flagstad feiret nyttår der. Som vanlig var de ansatte ved bedriften invitert. Kirsten Flagstads mann, Henry Johansen, var i slag, og bad Kirsten synge den vakreste sangen han visste: ”Jeg elsker dig” av Edvard Grieg. Da hun hadde sunget, la han armen vennlig rundt henne og sa, henvendt til gjestene: ”Hun kan synge, kjerringa. De hører det helt på Oksø!”.

 

En sangerdrøm

 

I 1995 bodde en mann ved navn Erling Bække på et av aldershjemmene i Kristiansand. Han hadde en gang drømt om en sangerkarriere, og skrev brev til Kirsten Flagstad for å få råd. Under feiringen av Flagstad-jubileet i 1995 intervjuet jeg ham, og han lot meg lese brevet han fikk fra Kirsten Flagstad. Her er et utdrag: ”For å bli en god sanger er det langt fra nok å ha en god stemme. Som første betingelse vilde jeg sette en grundig musikutdannelse med begyndelse i barneårene. Sprog burde også læres meget tidlig, så, når sangundervisningen begynder, al tid kunde gis til denne. For å bli professionel sanger kræves da mindst syv-åtte års intenst studium og nidøvning av sange og eventuelt operaer. I tilfælde det er operaen De tænker på kræves dertil plastikundervisning og dramatisk undervisning. Når De så er fullt utdannet så kommer det vanskeligste, ihvertfald i vort land, å få noget at gjøre. Å leve av at være sanger er næsten umulig herhjemme, og i utlandet er man begyndt å beskytte sine egne mest mulig. Altså, mit råd er: Bli ikke sanger. Men fortsæt å synge, det er bare udmerket ofr Dem, den største glæde som De kan dyrke ved siden av andet arbeide. (…) Bli nu ikke skuffet over mit svar, men syng ivei og præv å bli lykkelig i en anden profession. Med venlig hilsen Kirsten Flagstad”.

 

Erling Bække havnet i hotellfaget, og var både på Ernst hotell, Hovden høyfjellshotell, senere i Larvik, Oslo og Gøteborg, før han i mange år var på Hotell Norge i Kristiansand. Men sangen bar han alltid med seg.

 

Soareer i Vågsbygd – ”min bygd”

 

Til sin biograf Aslaug Rein uttalte Kirsten Flagstad at ”jeg sang til og med noen ganger etter at jeg sluttet som operasjef. Men ikke offentlig. Jeg tenker på mine soareer for de eldre i Vågsbygd, min bygd. Sammenkomstene med dem på aldershjemmet hører med til mine kjæreste opplevelser. De var så rørende takknemlige og så lette å få kontakt med. Sangprogrammene håndskrev jeg selv. De eldre likte å høre enkle, norske sanger os salmer. Når jeg kom, satte jeg med til klaveret og fortalte etter hvert hva jeg skulle synge og spille. Minnet om min egen mor ble så levende og nærværende når jeg var sammen med de eldre i Vågsbygd”.

 

Så kan man jo undres over hvorfor Kristiansand har gjort så ufattelig lite for å minnes denne damen. Vi har et hus, Amalienborg, i privat eie og med eiere som ønsker å føre huset tilbake til fordums prakt – og som allerede har investert mye i den retning. Vi har en vei, en liten tarm ute i Vågsbygd. Vi har hennes båter, motorbåtene som hun nøt sommerdagene i kveldene i sammen med sin mann og senere med venner. Den lille båten ligger på Bragdøya, den større, Nuri, eies av en skipsreder i Aust-Agder. Vi har hennes flygel på Vågsbygd skole, og rundt omkring finnes ting etter henne i privat eie.

 

Og så fins det en merkverdig holdning. Da hundreårsjubileet for henne skulle feires i 1995 bevilget kommunen hele 23.000 kroner. Ikke akkurat svimlende summer.

 

For få år siden dro en lokal arrangør i gang en konsertserie som ble kalt Herregårdskonsertene. Da ble Amalienborg velvillig åpnet for disse, og publikum fikk anledning til å gjenoppleve noe av atmosfæren der verdens ledende Wagner-tolker hadde bodd og innrettet stuen som musikkrom.

 

Kirsten Flagstad sa det slik: ”Der finnes ikke noe deiligere i hele verden enn Sørlandet”. Hun drømte stadig om ”å hoppe rett til havs i klart, iskaldt vann. Det er noe annet enn det oppskrytte Honolulu. Uff, det var guffent. Umulig å få tatt et realt svømmetak i den ekle, varme buljongen” – sa fru Flagstad.

 

Kanskje på tide at byen og byens folk virkelig får sving på Flagstad-byen Kristiansand?

 

Emil Otto Syvertsen          

 

  

 

Amalienborg - Kirsten Flagstads hjem