• Hvalen på Skarkeheia

    av Normann Liene



    På Skarkeheia i Holskogen er det i den bratte fjellsida rett sør for trig.punktet meislet inn en hval med teksten: NØITRALITETSVAKT 15/8 - 15/9 -1915. 18. KOMPANI I.R.2. Hvalen symboliserer Vestfold fylke og forteller at det var soldater derfra som holdt vakt her i 1915. 
Inskripsjonen er hugget inn i en tre meter høy, loddrett fjellside som vender mot sør. Det var også bygd en "blokkehytte" og i mars 1915 var den på det nærmeste ferdig. Ny ovn var montert slik at nøytralitetsvaktene skulle få det litt mer behagelig. Vaktene var innkvartert i Holskogen. Den gang var det bare en kjerrevei som førte dit ut. Maten ble kjørt ut til mannskapene annenhver dag fra Dampbageriet i byen. Det var telefonforbindelse med sentralen på Kjos som igjen sto i kontakt med hovedkommandoen på Odderøya.
Den 13. september samme året var det stor stas på Skarkeheia. Mannskapene der, som var fra Vestfold, hadde laget seg et varig minnesmerke. I den bratte fjellveggen hadde de hogd en hval - som selvfølgelig skulle symbolisere hvalfangerfylket Vestfold - og under var det inskripsjon i farger og gull. Det hele var tegnet og meislet inn av soldatene som også hadde laget en sang for anledningen. Melodien er "At far min kunne gjera".

Mens krigen nu har herget
de fleste land på jord,
er Norge vort blitt berget,
hos os end freden bor.
Men skulde krigens bølger
naa helt herop i nord,
da fædrene vi følger -
forsvarer hver fot jord.

I 1973 ble inskripsjonen renset og malt med hvitt av Alf Augland og speiderne i 7. Kristiansand. Fremdeles er inskripsjonen godt synlig på avstand. Men enkelte av de grunnere strekene er i ferd med å forsvinne. Selve fjellet er ruflete, noe som gjør at enkelte detaljer blir borte.

  • Møvik Fort

    Av Marit Bruce

Helt

    Ute på Kroodden ligger Møvik Fort - et område med mange minner fra andre verdenskrig, men også med en historie lenge før den. På festningsområdet er rester etter festningsanlegget det mest synlige, men området har også andre interessante ting å by på som naturopplevelser, sjeldne planter, vakker utsikt osv. Området eies av Forsvaret ved Nasjonale Festningsverk som har utarbeidet en egen verneplan for bevaringsverdige festningsanlegg. I verneplanen kan en bl.a. lese: Nasjonale Festningsverk er en enhet innen Forsvarsbygg som skal forvalte, bevare og utvikle festningsverk som Forsvaret ikke lenger skal benytte, til levende arenaer for kulturliv, folkeliv og næringsliv. 

Fortsområdet har gode grusveier og egner seg både for rullestolbrukere og barnevogn. Dessuten finnes mange stier på kryss og tvers, og det er spennende både for små og store å gå på oppdagelsestur her. Ta med matpakke og termos og slå deg ned, enten på et sted med flott utsikt eller sitt lunt i fundamentet til et luftvernbatteri eller på en gressgrodd plass. Den som har øynene med seg kan oppdage steder hvor det har vært små hager og noen steder er det plantet blomsterløk, busker og trær. 
Hvorfor kjøre langt av sted for å gå på tur når vi har et så flott turområde like i nærheten?

Verneplanen for Møvik fort kan en finne på Internett: http://www.verneplaner.no. Her finnes også kart, vernebestemmelser etc. Nasjonale festningsverk har dessuten utgitt et kart med historikk, spesielle atferdsregler osv. Kartet som er gitt navnet "Møvikpasset" kan kjøpes på Kristiansand Kanonmuseum som ligger på fortsområdet. Hvis man vil inn i kanonen eller andre museumsbygninger må en selvfølgelig komme i åpningstiden og betale billett, men på området for øvrig er det fri ferdsel hele året og hele døgnet.

  • Låven til Ellef Snekker

    av Normann Liene


    
Ned mot parkeringsplassen ved Møvig brygge finner vi denne låven like ved veien. Når det snakkes om kulturminner, har vi lett for å tenke på store, gedigne bygninger. Men også de små detaljene er med og danner et kulturhistorisk miljø.
Låven ble bygd omkring 1845 av Ellef Andreas Jørgensen. Han var født i Mandal, men giftet seg til Møvig - med Grethe Bentsdatter fra Bakken. Han ble gjerne kalt "Andres" eller "Ellef Snekker" - fordi han arbeidet som snekker. Rett etter bryllupet i 1839 flyttet Grethe og "Andres" til Flekkefjord. Men i 1845 kjøpte han tomt på Møvig av svigerfaren sin. Her bygde han hus og låve.

"Andres" må ha vært en habil snekker. For vi vet at Ole Bull, som den gang bodde på Andøya, var interessert i gamle møbler. Og når noe skulle repareres - så sendte han bud på "Ellef Snekker".

I dag ligger låven og det velholdte våningshuset og pynter opp i miljøet på Møvig - og snekkertradisjonen blir ivaretatt av den nåværende eieren.

  • Taddeivs plass


    
av Normann Liene


    
I nærheten av KSI på Bråvannsløkka 2 lå det i sin tid en liten husmannsplass. I nyere tid ble plassen kalt for Solås, men det opprinnelige navnet var Taddeivs plass. Denne husmannsplassen ble ryddet omkring 1870 av Taddeiv Olsen. Han var født i 1818 i Valle i Setesdal. Taddeiv var gift med Eli Olsdatter. Hun var født i 1821 i Hornnes. De hadde ingen barn. Fra omkring 1836 hadde Taddeiv vært gårdsgutt på Klepp hos sorenskriver Daniel Peter Christian Isaachsen fra Kjos Det fortelles at da Taddeiv første gang fikk lønning, så skjønte han ikke hva han skulle bruke alle pengene til. 

Da sorenskriveren flyttet til Holskogen i midten av 1860-årene, fulgte både Eli og Taddeiv med som gårdsfolk. Men så etterhvert ryddet Taddeiv denne plassen i Bladdalen hvor han hadde to kyr og seks mål jord. Han var en nøysom mann som gikk og slo høy i veikantene og ellers hvor han kunne komme til. Dei ler av meg avdi eg slær hoyet til langt utpå hausten, men det blir jo bærre ståande - så då kan likegodt eg taka det, sa Taddeiv på klingende setesdalsmål.

    Gamle Per Willoch på Kjos skrev i et brev til en sørlands forfatter i Amerika - W. Pettersen - som ønsket endel opplysninger i en bok han arbeidet med: Vor kjære, gamle sætesdøl Taddeif, som arbeidet hos min bestefar, sorenskriver Isaachsen, fra han var 18 aar gammel og siden hos min min far og hos mig til sin død nær 80 aar, en truen rosensjel, sa engang en eftermiddag jeg sad hos ham i hans hytte og pratet lunt: - De`æ ondeli`me`de bloman, som lokke augo fysst sola sige. Vakkert sagt og vakker klang i den setningen.”
    I 1891 hadde Eli og Taddeiv besøk av Eli`s brordatter som hjalp til med husstellet. Olaug Nilsdatter var enke og født i 1853 i Hornnes. Hun hadde med sin datter, Anne Larsdatter, som var født i 1884. Med få dagers mellomrom, så døde både Eli og Taddeiv i 1898. Den gamle husmannsplassen ble revet i forbindelse med utbyggingen av Bråvannsområdet i 1988. Da hadde det stått tomt i flere år.

  • Telegraflinja

    av Normann Liene


    
Tidligere har vi sett at steinene innerst i Kjosbukta er rester etter en gammel påbegynt vei. Men kikker vi nærmere etter, så finner vi også stolpefundamenter og rester etter telegrafstolper blant steinene. I 1869 ble det etablert en telegrafforbindelse fra Oksøy til Kristiansand. Det ble lagt ned kabel i sjøen fra Oksøy til Flekkerøya, videre gikk linja på stolper over Flekkerøya til Flekkesundet hvor det var kabel til Batteriodden på Møvig. Så på stolper gjennom Vågsbygda til Telegrafkontoret i byen. Flere av stolpefundamentene er ennå synlige på Batteriodden, i Stræden og langs Sjøstykkene ved Kjosbukta.

På Oksøy begynte man å ta meterologiske observasjoner i 1860. Denne tjenesten ble utvidet da telegrafen ble etablert. Samtidig ble det opprettet en semaforstasjon med signalmast for dagsignalering. Semaforen så omtrent ut som masta på ei seilskute med signalflagg. Med disse kunne det sendes meldinger til seilskuter som passerte. De kunne også få meldinger fra skutene. Disse ble sendt videre til telegrafkontoret i byen som igjen telegraferte til rederen. Det ble bygd en bolig for en telegrafkyndig mann som betjente semaforen. I 1896 ble telegrafen avløst av telefonen og Oksøy fikk direkte kontakt med telefonsentralen i byen. Semaforstasjonen og boligen ble overtatt av Fyrvesenet. Den brant ned i 1909, men ble bygd opp året etter. 
 
Litteratur: Birger Bjørkhaug og Sven Poulsson: Norges fyr (1986), bind 1, s. 119. Jo van der Eynden i Flekkerøy Historielag nr. 5: Oksøy fyr s. 140. Torbjørn Martinsen og R. Fidje i Flekkerøy Historielag nr 6: Telefon til Flekkerøy s. 50.

  • Konsulens vei

    av Normann Liene


    
Innerst i Kjosbukta (det heter Kjosbukta – ikke Kjosebukta) ligger en del stein som ved første øyekast kan se ut som et sammenrast steingjerde. Men egentlig er det restene etter en gammel vei. Det var konsul Isaach Isaachsen på Kjos som sammen med postmester Heyerdahl på Voie hadde laget og bekostet kjøreveien fra byen ut til Kjos og i 1816 ville Isaachsen bygge veien videre utover.
Voiebøndene med Niels Voie i spissen likte ikke dette og sa at arbeidsfolkene ikke fikk ta stein på Voie-sida. Men arbeidsformann Salve Torgersen sa at konsulen hadde sagt at de kunne ta stein hvor de ville. Isaachsen mente at når han bekostet arbeidet på veien, så kunne de andre bøndene sannelig holde stein. De på sin side mente at konsulen var rik nok til å bygge veien uten deres støtte. 
Enden på visa ble at konsulen måtte gi seg. Han sa da at veien kunne gå over Sjøstykkene – hvor det gikk med mindre stein. På den måten kom veien til å ligge der den ligger i dag.

Kommentarer

17.12.2013 10:01

Svein Arild Pedersen

Jeg har tanker om utsetting av benker i Voieskauen som jeg gjerne vil lufte for velforeningen. Fint om en av dere i styret kan kontakte meg på 90948368.
Mvh,